lørdag, oktober 30, 2004

Kinoen – byens magiske rom

Alle som elsker å gå på kino har sine opplevelser, sine stunder som bandt dem tettere til kinoen. Jeg har mine, og en av dem starter slik: det er kaldt, svært kaldt. Vi – fattern, to kamerater og meg – står først i køen og er presset opp mot glassdørene på Symra Kino. Køen er lang og dytter oss i ryggen, køen summer slik lange forventningsfulle køer gjør.

Dette er artikkelens begynnelse. Og her fortsetter den.


Plassen foran inngangen til Symra Kino er til vanlig en halvdød plass, overdimensjonert for hverdagens prosaiske gjøremål. Nå en kald vinterkveld lever den. Det er som om byen har kommet til Lambertseter. Det er som om det finnes mennesker her som nå er blitt forent i kampen for et høyere mål. Det er som om de har én vilje, én stemme, én drøm. Det de vil er å komme inn. Inn i kinoen. Det er det innbitte ønsket vi eier om at kinoen straks skal åpne, at vi skal fosse fram til billettluka, at fattern skal betale og at vi skal slukes opp av mørket der inne akkompagnert av intens tygging av Tofinn og Gul Fox. Og det er dette som skjer, vi får gode seter og kinnene fylles opp av godteri og vi kan kle av oss noen av de mange ulllagene vi har på kroppen. Så begynner det. Den vidunderlige logoen til Sverdrup Dahl fyker over lerretet, så reklamen for å ta det rolig å tygge Toy, så for å drikke Lipton te ganske enkelt fordi Inger Lise Rypdal gjør det, og dessuten naturfageksperimentet med dyppe en hvit tampong i et reagensrør med blått vann. OB.

Så begynner det – en gang til. Det er Emil i Lønneberget. Vi kjenner Emil fra barnehagen, fra skolen og fra TV-en, men det er her inne i det fuktige varme lokalet fylt opp av nesten 500 barn og voksne at Emil blir virkelig. At det å heise sin søster til topps i en flaggstang framtrer som et genialt, men skrudd påfunn, at det å sone sin straff i snekkerboden oppfattes som en brutal straff og ikke et fiffig innfall fra en delirisk far. Og angående far. Fattern, han ler, han ler så mye at mange barn ber han roe seg. Uten hell. All denne leingen gjør at den store mannen kaster seg framover og bakover i noe som ligner spasmer som ikke minst gjør hans sønn meget beskjemmet. Og snart skal en enda større skam ramme meg – hans sønn. Litt over halvveis i filmen skjer det. Selve konstruksjonen med klappsetet tåler ikke mer. I det han kaster seg bakover i et av de utallig latterannfallene knekker stolen. Min far havner på gulvet. Så kommer vaktene. Resten av filmen må han tilbringe ute på gangen, ventende på oss tre gutter på 10 år.

Der inne i det offentlige rommet var vi alle oss selv, eller kanskje: vi mistet våre disiplinerende evner, vi lot oss rive med og inn i noe som til og med er større enn filmen selv. Det er en rolle for kinoen: kinoen er et sted for å miste kontrollen, om enn ikke for en lang stund, så for den tiden det tar å se en film. Her inn i kinosalens halvmørke er vår adferd mest av alt å ligne på den vi tidligere forbeholdt religiøse forsamlinger. Kinoen er et av modernitetens rituelle rom. Her inne dras våre emosjoner ut i det mest ekstreme, uten at de får ekstreme konsekvenser. Vi gråter hemningsløs, hyler, sipper, griner, ler, gremmes, kjenner frykten gjennombore kroppen, hives frem og tilbake mellom skjærilden og himmelen. Ut kommer man ikke sjelden utmattet. Og oppløftet. Vi har opplevet det hele. Og vi er merket for livet. Vi går videre og vi kommer igjen, og igjen. Det er noe i kinoens offentlighet som gir den denne styrken og denne rollen. Man kan i våre dager få den mest fantastiske lyd og bilde i sitt eget hjem, men det er også alt. Det finnes en begrensing i å oppleve film i den private sfæren. Det er som om vi trenger å være utfor vårt eget hjem, utenfor våre egne gardiner for å se ordentlig.

Kinoens suksess – det at den fortsatt finnes og ikke viser noen tegn til å forsvinne som arena – ligger ikke i at den viser film, men at den gjør oss som ser film til noe mer enn hovedpersonen i våre egne liv. Kinoen er et medium for offentlighet, men ingen utleverende offentlighet. Vi slipper å bli eksponert for oss selv. Kinoens suksess indikerer at ideen om at vi alle i dag er individualiserte individer uten noen relasjoner til noe annet enn oss selv, ikke holder vann. Kinoen er en arena for å videreføre de dype kollektive samhandinger. Suget etter å gå inn i og oppslukes av kinoes mørke er kun et mysterium hvis vi ikke anerkjenner at vi også og fortsatt ønsker å leve ut våre følelser i det offentlige.

Og det er nettopp dette som gjør at kinoen er en av den moderne byens skapere. Ser vi på historien så er det noe som trer frem med tydelighet. I Stortingsgaten 12 i Oslo ble Norges første faste kino åpnet 30.oktober 1904. Under ledelse av Hugo Hermansen omgjorde Norsk Kinomatograf Aktieselskap et butikklokale til en kino. Den hadde 100 sitteplasser 20 ståplasser og var smal og lang. Ingen stor kino, mer å ligne et hull i vegen, men allikevel en stor nyhet. Storgaten 12 er for lengst forsvunnet.

Den første filmfremvisning i Norge skjedde allerede i april 1896, altås kun et år etter at den første kinomaskinen på kloden ble satt i arbeid. De første levende bilder – eller levende fotografier som det het i datidens annonser – var et 15 minutters langt innslag i en lengere varietéforestilling som gikk på Circus Varieté, også den i Oslo. De femten minuttene bestod av en rekke korte innslag som stort sett kan karakteriseres som filmet klovneri, titlene forteller det: Italiensk bondedans utføres av 2 Børn, Akrobatisk potpourri, Komisk reck v. Brødr. Milton etc. Lykkeligvis utviklet filmen seg, og lengere historier og dokumentarer ble filmatisert og vist. Etter hvert vokste kinoen med andre ord ut av tivoliet og varietéteatret, den ble en selvstendig sjanger, ikke bare teknisk, men også innholdsmessig. Den hadde stor kommersiell suksess og det var med andre ord åpent for å satse på kinoen som en selvstendig gren.

I løpet av kort tid spredte kinoene seg i stort tempo over landet, og i 1906 hadde Norsk Kinematograf Aktieselskap 25 kinoer gående. Det kan se ut som om de åpnet overalt der det var byer, og det stemmer. Men ser vi litt nærmere på i hvilke byer og hvordan vil vi raskt konstatere at det er noe besynderlig. En by som Sarpsborg fikk sin første kino i 1906 og i løpet av et år var det fire kinoer her. På et sted som Tistedalen – et lite men kompakt industristed 1700 meter fra Halden havn – ble også den første kinoen etablert i 1906. Hvem er det som bor i Tistedalen, som utgjør mesteparten av befolkningen i Sarpsborg? Jo det er de arbeidende massene. Kinoen blir deres sted. Mens borgerskapet hadde sine arenaer med musikk og teater, var arbeiderklassen både mindre komfortabel og mindre trent med den slags forlystelse.

Kinoens framvekst skjer i takt med industrialiseringen, både i Norge og i svært mange andre land er dette sammenfallet åpenbart. Kinoen blir fra første stund et sted som ikke gjør forskjell på folk. Her kan de arbeidene massene med den største letthet være tilstede, og heller ikke de mer fornemme lag av folket føler seg utilpass. Det er dypest sett et svært demokratisk rom, ja kanskje et av de mest åpne i en bystruktur. Selvsagt må en kino også være et billig sted å besøke. Da Norsk Kinematograf Aktieselskap åpnet i Stortingsgaten kostet en voksenbillett 25 øre, i dagens pengeverdi tilsvarer det 14.21 kr., mens barnebilletten i ville i våre dagers pengeverdi kostet 8,50. Nå var dette mer enn det høres ut som – kjøpekraften var drastisk lavere enn i dag, men det var mye rimeligere å gå inn i mørket i Stortingsgaten 12 enn på Nationaltheatret litt lengere borte i gata.

Kinoen var fra dag én et lavterskeltilbud i urbanitet. Kinoen er grunnleggende urban, her samles mennesker som ikke kjenner hverandre til å sitte tett sammen og se det samme, men som har full frihet til å oppleve det de ser på sin egen måte.

Babybio er slik sett et interessant fenomen. Når Saga kino i Oslo fylles opp av 250 kvinner, alle med ett bryst ute og med en skrikende unge i fanget, når lyset er på, når lyden av unger som skriker overdøver kinoens lydanlegg, da er kinoens rolle som den rene folkeforlystelse og som urban nødvendighetsartikkel overtydelig. Disse kvinnene har nettopp født, de sover dårlig, de ammer og står på, og det de vil er å gå på kino.

Kinoen sprang ut av tivoliet, ut av det genuint folkelige, og den egenskapen gjenspeiles også i mye av arkitekturen. Det er skapt mange unike bygg i den hensikt å huse en kino, og mange av dem representerer arkitektur av ypperste klasse. Men kanskje er de fleste av kinoene bygg som havner i bunnen når kunst- og arkitekturhistorikerne skal lage sine lister. I Oslo har vi Colosseum, bygget er fra 1928, var allerede den gangen en pompøs historiserende bygning, eller kitsch som man også kan si. Det er tegnet av Jacob Hanssen og Gerhard Iversen, og de grep til noen av de mest populistiske redskapene de hadde til rådighet. Og det var åpenbart en velsignelse. Colosseum er sannsynligvis et av de byggene i Oslo som flest mennesker i denne byen ville lagt seg i lenker for. Om det ytre sett ikke har noen arkitektoniske høyverdige kvaliteter, har det svært mange lavverdige. Det er et sjeldent prakteksemplar. Det er så lavt estetisk at det snart blir høyt verdsatt. Det har tiden på sin side. Nå kan man innvende at den nye kuppelen, den som ble skapt etter at den opprinnelig ble totalødelagt i brann i 1963, er tegnet av ingen mindre enn Sverre Fehn. Men det formelle faktum kan ikke fjerne den grunnleggende estetiske populismen som kjennetegner byggets ytre. Colosseum er i sannhet et sjeldent bygg, ikke minst på grunn av størrelsen. Ikke bare rommer det Norges største kinosal – 978 seter tar den største salen. Denne salen er gedigen også i internasjonal sammenheng.

Colosseum er imidlertid ikke bare bygget og ikke bare opplevelsene der inne. Det er plassen foran. Her samles vi, her står og vaier vi mens vi venter på en kompis eller en kjæreste, en søster eller en bror. Her surrer vi rundt og venter på det som skal skje. At dørene skal åpnes, at filmen skal begynne.

Min barndoms kino – Symra – er avviklet. Og det er synd, men det er ikke skam. Tvert i mot. Symra var stor, for stor for Lambertseter og for stor for distriktene rundt, Nordstrand, Holtet, Brannfjell, Skullerud. Mannen som tegnet Norges første drabantby – Frode Rinnan – så for seg at Lambertseter skulle forandre alt. Ikke bare skulle byggene gjøre om den skrinne jord og den uproduktive skogen til et boligområdet av lave og litt høyere blokker, nei Lambertseter skulle være et revolusjonært imperativ. Her ute skulle den nye klassen vokse fram, de som gjennom en kollektivt innrettet arkitektur skulle transformeres til en kollektiv kraft som holdt sosialismens fane høyt og som aldri bøyde av. Rinnan trodde at den fysiske strukturen ville skape det revolusjonære mennesket. Storstuen i dette kollektivet skulle være Symra Kino. Symra var Rinnans kirke. Men den er død, menneskene klarte ikke å fylle den opp, den ble tom som en tom kirke. Den aktiviserte ikke lenger menneskene i bydelen. De stod ikke lenger i kø for å komme inn i mørket. Men de går på kino, de tar banen til byen og savner ikke Symra. Menneskene på Lambertseter har det godt, men de bor ikke lenger i en bystruktur slik de gjorde for 30 år siden. Symras sorti er det endelige beviset på at Lambertseter ikke er by, men en liten utkant av den store byen. Lambertseter er nå en del av det upresise suburbia, der byen definitivt har trukket seg tilbake. Som så mange andre steder. Når menneskene der skal oppleve byen stimer de inn til den tette strukturen i sentrum og indre by. De har gitt opp troen på at Lambertseter kan forandre verden, de har kanskje aldri trodd det, og nå er de et annet sted.

Kinoen tilhører byen. Dypest sett så er kinoen by. Den er ikke bare en metafor på byen, en byutvikler, et rom for nesten alle, men den er dette stedet der vi lager erfaringer om hva som skjedde når. Vi husker vår opplevelse av å bli stoppet i døra på Saturday Night Fever med spørsmålet: legitimasjon takk? av å akkurat komme innenfor for å se Grease, av å bli forundret og så forført og aldri helt den samme igjen etter å ha sett Stranger Than Paradise.

Kinoen gir oss sted dr vi kan møte verden – i vår egen kontekst, i vår egen tid, av å møte noe som var større enn den vi hadde navn på.

Det er riktig at kinoen er et herberge for våre drømmer, at det er et sted der vi kan dikte oss vekk fra hverdagen. Viktigere er det at kinoen er det magiske rommet i byen der vi blir oss selv. Det er den store magien ved den. Kinoen er overskridende. Den fjerner oss fra oss selv og gjør oss mer virkelig enn vi trodde vi var. Vi og alle de andre.


3 Comments:

Blogger mandysmith79230820 sa ...

Make no mistake: Our mission at Tip Top Equities is to sift through the thousands of underperforming companies out there to find the golden needle in the haystack. A stock worthy of your investment. A stock with the potential for big returns. More often than not, the stocks we profile show a significant increase in stock price, sometimes in days, not months or years. We have come across what we feel is one of those rare deals that the public has not heard about yet. Read on to find out more.

Nano Superlattice Technology Inc. (OTCBB Symbol: NSLT) is a nanotechnology company engaged in the coating of tools and components with nano structured PVD coatings for high-tech industries.

Nano utilizes Arc Bond Sputtering and Superlattice technology to apply multi-layers of super-hard elemental coatings on an array of precision products to achieve a variety of physical properties. The application of the coating on industrial products is designed to change their physical properties, improving a product's durability, resistance, chemical and physical characteristics as well as performance. Nano's super-hard alloy coating materials were especially developed for printed circuit board drills in response to special market requirements

The cutting of circuit boards causes severe wear on the cutting edge of drills and routers. With the increased miniaturization of personal electronics devices the dimensions of holes and cut aways are currently less than 0.2 mm. Nano coats tools with an ultra thin coating (only a few nanometers in thickness) of nitrides which can have a hardness of up to half that of diamond. This has proven to increase tool life by almost ten times. Nano plans to continue research and development into these techniques due to the vast application range for this type of nanotechnology

We believe that Nano is a company on the move. With today�s steady move towards miniaturization we feel that Nano is a company with the right product at the right time. It is our opinion that an investment in Nano will produce great returns for our readers.

Online Stock trading, in the New York Stock Exchange, and Toronto Stock Exchange, or any other stock market requires many hours of stock research. Always consult a stock broker for stock prices of penny stocks, and always seek proper free stock advice, as well as read a stock chart. This is not encouragement to buy stock, but merely a possible hot stock pick. Get a live stock market quote, before making a stock investment or participating in the stock market game or buying or selling a stock option.

23. desember 2005 kl. 20:15  
Blogger megangilbert6094 sa ...

I read over your blog, and i found it inquisitive, you may find My Blog interesting. My blog is just about my day to day life, as a park ranger. So please Click Here To Read My Blog

29. desember 2005 kl. 02:36  
Blogger joeymarks77824514 sa ...

While you read this, YOU start to BECOME aware of your surroundings, CERTIAN things that you were not aware of such as the temperature of the room, and sounds may make YOU realize you WANT a real college degree.

Call this number now, (413) 208-3069

Get an unexplained feeling of joy, Make it last longer by getting your COLLEGE DEGREE. Just as sure as the sun is coming up tomorrow, these College Degree's come complete with transcripts, and are VERIFIABLE.

You know THAT Corporate America takes advantage of loopholes in the system. ITS now YOUR turn to take advantage of this specific opportunity, Take a second, Get a BETTER FEELING of joy and a better future BY CALLING this number 24 hours a day.
(413) 208-3069

3. mai 2006 kl. 18:25  

Legg inn en kommentar

<< Home